North Coast 500 – En guide på norsk

I samarbete med Visit Britain

Det finnes noen få veistrekninger rundt om i verden som alle kjenner til, av hvilke Route 66 kanskje er den mest kjente. Nå kan du legge en ny rute til listen over episke kjøreturer å drømme om, nemlig North Coast 500 i nordlige Skottland. North Coast 500, eller NC500, er et nytt navn på en eldgammel strekning. Den tar deg fra Inverness i rett linje til vestkysten for siden å følge kysten oppover og østover, og smått om senn sørover igjen tilbake til Inverness. Som navnet antyder, er strekningen 500 miles lang (512 for å være nøyaktig, dvs. 824 km).

North Coast 500 byr på stor variasjon, både i vær og natur.

Den dominerende opplevelsen når man ferdes på denne strekningen, er at man har kommet til en annen verden. En halvtime etter at man har lagt Inverness bak seg, befinner man seg dypt inne i høylandene, og det er fantastisk å tenke seg at bare noen få mil unna ligger en pulserende by med alt du trenger og mer til, samt en flyplass som gjør at Norge bare er noen timer unna. Men nærheten og den lette tilgjengeligheten forsterker snarere følelsen av at man plutselig har havnet i en annen verden, heller enn å svekke den. Det er nesten som å stige inn i et magisk land gjennom en klesskap, som i historiene om Narnia.

Nysgjerrige innbyggere

Skottland generelt og høylandene spesielt ER akkurat som du tenker deg at de skal være. Hvor mange ganger har ikke folk reist et sted og funnet ut at det ikke lever opp til ryktet sitt i det hele tatt. Men her lever og blomstrer det som for mange mennesker over hele verden har blitt synonymt med høylandene. Det FINNES massevis av sauer på veiene, massevis av gamle eventyrslott, blånende fjell, og skotskrutet ER det foretrukne mønsteret på alt fra gulvtepper og gardiner til kilter og vesker av egenprodusert ull. Skottene selv ER akkurat så gladlynte og superhyggelige som de har rykte på seg for å være. Men én ting stemmer dårlig. Og det er at det alltid regner i Skottland. På vår ukelange reise i februar hadde vi 10–11 plussgrader, vindstille og sol nesten hele tiden. Én av dagene regnet det litt av og til, men bare byger som forsvant som dugg for solen på 10 minutter til et kvarter. Det var, selv for en nå innbitt fuskeskotte som meg, den største overraskelsen med reisen.

Fredelig er ordet. På mange steder rundt NC500 kjennes det som man er det eneste mennesket på jorden.

Du kan bruke så kort eller lang tid rundt ruten som du vil. Du kommer likevel ikke til å rekke å se alt, og du vil garantert ha lyst til å komme tilbake. Hver gang du går glipp av noe eller ikke rekker over det, kommer du kanskje til å gjøre som jeg gjør, og begynne å trøste deg selv med at det alltid er mulig å komme tilbake. Neste gang, DA! Heldigvis da, at dette lille, bortgjemte og svært fredelige hjørnet av verden er så lett tilgjengelig fra Norge, slik jeg nevnte tidligere.

I would walk 500 miles, and I would walk 500 more… som de kjente skottene i The Proclaimers sang. Nok til at enkelte velger å gå eller sykle denne ruten, men det finnes også rikelig med turstier langs North Coast 500. Det er stort sett bare å sette fra seg bilen, og gå rett ut i naturen. Stor belønning på kort vandring, er mitt refreng.

Noen, det vil si den hærskaren av oss som mener at «målet betyr intet, veien er alt», velger å leie en veteranbil eller en bil full av hestekrefter for å kjøre strekningen med fokus på veiene, kjøreopplevelsen og bilen, med minimalt antall stopp. De fleste velger imidlertid å gjøre mest mulig ut av dagene de har i området, og legger inn planlagte stopp ved destillerier, slott og severdigheter, noen dagsturer til fots og hviledag derimellom. Atter andre velger motorsykkel, da mange av stedene langs ruten er «motorsykkevennlige», og strekningen står på mange MC-føreres ønskeliste. Noen ekstra modige tar bobilen eller campingvognen, men da må man gjøre regning med ikke å ta seg frem like lett, og eventuelt må man også ta alternative veier. (Ellers er risikoen stor for at det fort kan gå over stokk og stein, som når Langbein en gang i året kjører Mikke nedover fjellet i campingvogn!) Mye av strekningen (og likeledes, mye av sjarmen med reisen) er småveier med bare ett kjørefelt som slingrer seg over berg og daler og mellom møteplasser som er eneste måten å komme forbi møtende trafikk på. Vi gjorde reisen på fem dager i en praktisk Kia Rio, og det var passende for å rekke å oppleve atmosfæren, opplevelsen av å være inni en boble i noen dager, men ikke nok til heldags- eller halvdagsturer eller «hviledager» der man oppholder seg på ett sted og utforsker det litt mer. 500 miles eller litt over 80 mil på fem dager høres ikke mye ut. Men da må man huske på at kjøreturer i Skottland er litt spesielle. Foruten de små, smale veiene må man gjøre regning med trafikkorker i form av saueflokker, geiter og kyr, mange fotomuligheter og noe nytt å se eller gjøre rundt hver enste sving, noe som gjør at 16 mil om dagen tar veldig mye lengre tid enn om du hadde kjørt samme strekningen på E18 hjemme i Norge.

Et av de mange møtene med dyr langs veien. En stor flokk med nysgjerrige seler rett nord for Gairloch.

NC500 tar deg som sagt fra Inverness tvers gjennom et ganske øde innland for deretter, en time senere eller så, å ankomme til den værmessig milde og naturmessig ville vestkysten. Det er såpass mildt at det vokser palmer og andre eksotiske planter her, og vestkysten er også hjemmet til en av Skottlands mektigste hager, den verdenskjente Inverewe-hagen der de har planter som man vanligvis finner på New Zealand og andre varme steder. Men før du kommer så langt, settes kjøreferdighetene dine på prøve da du rett før du når Applecross, må navigere gjennom Bealach na Ba (gaelisk for Pass of the Cattle, eller buskapspasset). Dette var en gang i tiden en gangvei der man drev buskap til beite og marked, og er nå en av Storbritannias bratteste bilveier, som ligner en alpevei med hårnålssvinger og veikanter som på enkelte steder stuper rett ned. Om været er klart, er utsikten fra toppen majestetisk, og om det er tåkete eller regnvær, er det bare å vente i 10 minutter. Det kan skje undere med det skotske været på 10 minutter, og mange ganger har jeg dradd fra et sted med ordene «synd med været i dag», for 10 minutter senere å få høre fra andre at det klarnet opp noen minutter etter at jeg hadde dradd fra stedet. Uttrykket «fire årstider på én dag», burde her altså i stedet være «fire årstider på én time».

Et nesten uvirkelig øyeblikk fant sted da jeg stod på en øde vei for å fotografere en hytte. Da jeg snudde meg, så jeg noe som rørte på seg nede på stranden…

Vel nede på den andre siden av fjellpasset er det på tide å kontrollere bensinmåleren, da Applecross er siste gangen man ser en bensinpumpe på en lang stund. Deretter følger man kystlinjen og tar seg sakte, men sikkert nordover. Det var rart å tenke på at denne lille stien av en bilvei som vi kjørte på, faktisk er den eneste veien mellom de små bosetningene her. Før vi kom så langt, hadde det begynt å skumre. Til venstre hadde vi en storslått utsikt ut mot de bratte klippene og havet. Til høyre bratte fjell, som en vegg. I fjellsiden ovenfor oss fikk jeg øye på et par hjorter som stod og kikket ut over havet i motlys, med de imponerende gevirene i silhuett mot himmelen. De stod trygge og rolige på avsatsen ovenfor oss og lot seg villig fotografere, tilsynelatende ganske så bevisste om hvor praktfulle de er. Dyr finnes det ellers rikelig av langs hele strekningen, og sammen med naturen, er dette et av høydepunktene med reisen, så hold øynene åpne og kameraet klart. I tillegg til hjort så vi seler, rovfugler og «ville» hester.

… det viste seg å være en flokk med «ville» hester som kom galopperende over stranden i akkurat rette øyeblikk. For en som er så hestekjær som jeg er, må jeg si det var et nærmest perfekt øyeblikk.

Vi hadde ikke mer enn lagt hjortene bak oss, før vi kom opp på en topp. Med solen som var i ferd med å gå ned, de frittgående sauene på og ved siden av veien, utsikten mot en lun havbukt og den totale stillheten, var dette en av (absolutt mange, men likevel …) favorittstundene på reisen.

Samtidig som verden gikk sin gang på andre kanter, rådet det fullstendig fred i dette hjørnet av kloden.

Rejsefakta og kort over North Coast 500:

Du kan leie bil blandt andre hos Arnold Clark. Ellers kan man også med fordel fly til Edinburgh med for eksempel Norwegian og kjøre bil opp til høylandene.

 

2.

Den store attraksjonen med North Coast 500 (North Coast 500, Skottlands episke kjøretur som du kan lese mer om her) er definitivt naturen og atmosfæren, følelsen av å ha kommet til en annen verden. Når du legger til aktiviteter, severdigheter, utflukter og eventyr i verdensklassen, har du et ferieminne for livet.

Her følger et utvalg av severdigheter og aktiviteter som du ikke bør gå glipp av: Culloden Battlefield, Inverness. Jakobittenes kamp var lang og blodig, og ved Culloden led de sitt siste nederlag den 16. april 1746. Selve slagmarken med gravsteiner for de ulike klanene og den ikoniske lille hytten er gratis å besøke. For dem som ønsker å dykke dypere i historien, er den femstjerners interaktive utstillingen i besøkssenteret informativ og vel verd de elleve pundene det koster.

Smoo Cave, Durness. Dette er en fascinerende grotte fylt med vann, og med et fossefall. Grotten består av tre kamre som man kan ta seg inn i med båt på sommerstid. Vinterstid kan man gå inn i det ytre kammeret og se fossefallet fra et platå. Grotten ligger vakkert til ved klippene, og en lang trapp leder ned fra parkeringen til den mektige grotteinngangen.

Smoo Cave, en legendarisk grotte langs NC500

Stacks of Duncansby, nær John O’Groats. Dette er det nordligste punktet på det britiske fastlandet. Her finnes et fyr, og om man følger stien langs klippene, ser man Stacks of Duncansby, som er to spektakulære, koniske klippeformasjoner ute i havet. Det finnes et rikt fugleliv, og det er en fin, avslappende tur å vandre opp til dem hvis man kjenner for å strekke på beina etter all bilkjøringen. Gode tursko anbefales.

NC500 – Duncansby Stacks.

 

Old Pulteney Distillery, Wick. Old Pulteney er et av de nordligste destilleriene i Skottland og er nært forbundet med havet, som spiller en sentral rolle i deres historie. Whisky herfra kalles derfor «the maritime malt». Før veinettet ble utbygd, var man avhengig av skip både for å frakte kornet til destilleriet og for å frakte den ferdige whiskyen til forhandlerne. Her kan man bli med på en guidet tur med obligatorisk smaksprøve etterpå (etter at promillegrensen har blitt senket for bilførere, må sjåførene imidlertid ofte ta smaksprøven med seg hjem).

Hvalsafari, GairlochNoe som jeg sterkt anbefaler, er å ta seg en tur til havs med båt. Det er selvsagt ingen garanti, men sjansene er store for at man i hvert fall ser noen av alle de dyreartene som ferdes i og ved vannet her. Det er ikke uvanlig å få stifte nærmere bekjentskap med delfiner, seler, oter, hvaler og til og med haier (svært fredelig brugde). Dessuten finnes det rikelig med både lundefugler og mange andre fuglearter. Da vi var på tur for et par år siden, fikk vi se både brugde og hval. En vidunderlig opplevelse.

Brugden holdt seg nær båten vår en lang stund, og selv om vi visste at de er fredelige, var det likevel litt spesielt å se store haifinner så nært båten.

Slott: Slott er det ingen mangel på i disse traktene råder det ingen brist på i de här trakterna. Alt fra ruiner i ulike grader av forfall til fullt funksjonerende familieboliger kan besøkes. Castle Leod (inspirasjonen til Castle Leoch i TV-serien Outlander) finner du rett utenfor Inverness. Dette er klanen McKenzies herresete, og slottet har vært i den samme familiens eie i 500 år. Dette er først og fremst deres hjem, men de holder åpen for publikum enkelte dager, i første rekke om sommeren, og ellers er det mulig å arrangere private visninger. Slottet kan til og med leies for bryllup, for de som er forelsket. Lengre oppe langs østkysten treffer du på Dunrobin Castle, som med sine 189 rom er et av Skottlands største slott. Slottet har aner tilbake til middelalderen, og er nå til dags hjemmet til familien Sutherland og et populært besøksmål. Slottet har en privat jernbanestasjon, oppvisning med falker, et museum og en vakker hage. Et spektakulært slott. Castle of Mey, et av dronningmorens hjem, ligger på nordkysten, og de som er interessert i kongelig historie, bør ikke må gå glipp av dette. Nå for tiden leier prins Charles slottet noen dager i august hvert år.


Castle Leod (aka Castle Leoch för Outlanderfans)

 

Cape Wrath, det nordvestligste punktet på det britiske fastlandet. Det er to måter å komme seg til Cape Wrath på. Enten går man de to milene til fots (så fremt forsvarsdepartementet ikke har stengt av området for øvelser), eller så krysser man Kyle of Durness ombord i John Morrisons lille båt. (Kun sommerstid) Vel over på den andre siden kan man hoppe ombord i Cape Wraths eneste kjøretøy, en minibuss som tar de besøkende de 17 kilometerne til Cape Wrath. Reisen tar en time, da veien ikke er i særlig god stand, men sjåføren, i likhet med guiden, underholder de reisende på en briljant måte med informasjon og historier om området som sakte passerer utenfor vinduet. Enten du har gått hele veien eller valgt båt og buss, kommer du så smått fram til fyret på Cape Wrath og én av de høyeste klippene på de britiske øyene. Her treffer du en annen John, og en bekvemmelighet du ikke finner så mange steder – en kafé som er åpen hele døgnet, hele uken. John tenker som så at har man vandret hit, uansett hvilken tid på døgnet det måtte være, skal det være mulig å få seg noe godt å spise.

Hager:  For den hageinteresserte finnes det, tro det eller ei, fantastiske hager å besøke, selv på disse breddegradene. Attadale-hagen er en kunstnerisk hage med utsikt mot Skye. Broer, skulpturer, dammer, en japansk del og en kjøkkenhage er bare noen av detaljene i dette paradiset. Litt lengre nord finner man en annen juvel av en hage, nemlig den verdensberømte Inverewe-hagen, en botanisk hage med et fantastisk bredt utvalg. Fra vår til høst er dette en fargesprakende historie du ikke bør gå glipp av om du har den minste interesse for hager. Inverewe-huset midt i hagen har nylig blitt åpnet for publikum for første gang noensinne, med utstillinger og interaktive opplevelser i alle rom. Dunbeath-hagen på østkysten er også verd å nevne. Ved det private slottet ligger et jordbærsted som ikke mange vet om. Hagen er bare åpen for publikum noen dager i året, men derimellom oppfordrer man de som ønsker å komme på besøk, til å ringe på forhånd og avtale et besøk, da dette ofte er mulig å arrangere. Og det er virkelig verd det. Ikke minst takket være den storslåtte utsikten, med det hvite, lille slottet på klippekanten. Dette må vel være et hjem med en av verdens vakreste utsikter…

Dunbeaths slott  og hage må være et av de vakreste stedene i Skottland

 

Tredje delen i serien om NorthCoast 500, Skottlands egen Route 66, handler om overnatting og spisesteder langs ruten. (Les del én her og del to her.) Langs NorthCoast 500 finnes det rikelig med alt fra camping og glamping til bed-and-breakfast-steder, hoteller og slott. Og det samme gjelder maten – du kan velge mellom alt fra gatemat á la Skottland til Michelin-restauranter. Her følger et lite utvalg av alt du har å velge mellom.

NorthCoast 500 – Coul House Hotel er både koselig og stilfullt..

 

Coul House Hotel. Coul House i Contin nær Inverness er et perfekt overnattingssted for første eller siste natten på turen. Helst begge.

For Coul House Hotel er noe så uvanlig som et hotell der jeg ikke kunne finne noen feil. Spøk til side. Fra man kjører opp til hotellet og ser den typiske skotske steinbygningen med rød dør og eføy, til man forlater hotellet neste morgen, både synes og kjennes det hele veien at dette er eierens stolthet og øyenstein. Familiært og avslappet uten å gå på bekostning av kvalitet og eleganse, og førsteklasses kvalitet uten å bli stivt og kaldt. Hver eneste overflate er gjennomtenkt, og alt er friskt og vakkert.

Matsalen får tankene hen på ball, om enn i miniformat, og maten er noe av den beste jeg har spist i Skottland. Beste karakter fra meg. Torridon Hotel og Torridon Inn. Torridon Hotel er et av de mest velrenommerte hotellene i Skottland. Og smaker det, så koster det. Er man på biltur, er nok dette hotellet et sted man ikke bestiller med mindre man har noe særskilt å feire, for prislappen gjør det til et overnattingssted man ikke velger hver natt.

Men her bor og spiser man kongelig, og man trenger ikke lure på hvorfor Hollywood-kjendiser ofte kommer på besøk. Noen av de nyligste var Guy Ritchie og skuespillerne i filmen hans om Kong Arthur, som bodde her da de gjorde innspillinger i området. Beliggenheten er mer enn spektakulær, og det samme gjelder servicen. Mens du spiser middag, gjør personalet rommet i stand for natten, legger en varmeflaske i sengen, lufter putene og setter inn små flasker med badeolje til kveldens bad … Og her kan man snakke om at middagen er en kulinarisk opplevelse, med en kelner for hvert bord og perfeksjonisme i hver eneste detalj. Det finnes også daglige aktiviteter som inngår i prisen for hotellets gjester. Det er alt fra leirdueskyting til havkajakking, vandring og sykling. Dette er et formelt hotell, et sted der man (les jeg) retter opp ryggen og trekker skuldrene bakover, en opplevelse fra det øyeblikket man trer inn til man sjekker ut. Er du mer vant med de finere tingene i livet enn det jeg er, kommer du garantert til å trives som fisken i vannet. Hotellets lillesøster, Torridon Inn, er et betydelig rimeligere losji med like fantastisk beliggenhet i nabohuset, et tips for de som ønsker å få Torridon-opplevelsen til en mer overkommelig pris og i et mer avslappet miljø.

NorthCoast 500 – utsikten fra rommet på Torridon Hotel.

 

Tongue Hotel. Ord som «tradisjonelt», «romantisk» og «gammeldags sjarm» er uttrykk som alltid gjør meg ekstra opprømt når jeg leter etter hotell i Skottland. Så jeg ble riktig nysgjerrig på Tongue Hotel, som beskriver seg selv akkurat slik. Jag menar, man vil jo gjerne bo på et tradisjonelt skotsk bed-and-breakfast-sted eller landsens hotell når man er på biltur i Skottland. Det vil man jo. Det hører liksom med. Tenk på skotskrutete lenestoler, skotsk landsbygdsjarm, trevegger, møbler i mørkt treverk, åpen peis, utstoppede dyr, glassmontere med ubestemmelige gamle dyr og vekster osv., så får du følelsen av hva du kan forvente deg her.

Ackergill Tower. Jeg hadde hørt om Ackergill Tower og visste at på ett eller annet vis, noen gang i livet, så bare måtte jeg få bo en natt på dette slottet midt ute i ingensteds. Så da turen langs North Coast 500 kom på tapetet, var den første overnattingen jeg bestilte, nettopp Ackergill Tower. Jeg ville finne ut om det kunne leve opp til alt det jeg hadde forestilt meg at det skulle være.

NorthCoast 500 – Restaurant med «wow»-faktor, Ackergill Tower

Slottet ser lite og utsatt ut når man først ser det fra den lange innkjørselen. Det står helt ved, nesten, havet og troner i ensom majestet med sine brystvern og tårn. Det går mange rykter om at veldig berømte mennesker pleier å gjemme seg bort her, og hotellet har ord på seg for å være svært diskré og holde en lav profil. Det er de sikkert takknemlige for, de overvåkede kjendisene som bare vil «være seg selv» en liten stund. Her kan vi virkelig snakke om gammeldags sjarm. Jeg elsker hver eneste detalj i innredningen. Gamle antikviteter og kuriositeter fra slottets historie pryder skrivebord og andre møbler i hvert eneste rom. Her er man ikke redde for at verdisakene skal forsvinne. Her stoler man på gjestene sine. De har forsøkt å bevare så mye som mulig av originalinnredningen (noe som for oss betydde at toalettet i suiten vår var et bittelite rundt rom med vindu ut mot havet og en sånn der snor som man må dra i for å spyle), og man har gjort det med bravur! Hele stedet formelig oser av klassiske, engelske detektivhistorier. Dette er Miss Marple og Poirot og Sherlock Holmes, alt sammen på én gang.

NorthCoast 500 – Havet er rett utenfor vinduet på Ackergill Tower.

Andre steder som er verd å nevne:

Sango Sands camping, Durness. Her er det du, det store blå, soloppgangen og solnedgangen ved verdens ende…

Great Glen Yurts En ikonisk pub som har vunnet mange priser, som du når via det utfordrende fjellpasset Bealach na Ba’. perfekt for deg som vil oppleve noe annerledes, med passende dose av både bekvemmelighet og friluftsliv. Glamping (glamorøs camping) på sitt aller beste.

Applecross Inn. En ikonisk pub som har vunnet mange priser, som du når via det utfordrende fjellpasset Bealach na Ba’. Én av Storbritannias vakrest beliggende og mest fjerntliggende puber.

The Albannach. Liten Michelin-restaurant der du minst forventer å finne en.

 

Fjerde og siste delen i serien om North Coast 500 handler om noen påminnelser og tips som kan være bra å kjenne til før man setter ut på reisen. Hvis du vil lese de andre delene, finner du dem her; del én,del to, del tre. Først er det kanskje på sin plass med noen påminnelser om hva man generelt bør ha i tankene som bilfører i Skottland.

Vær forberedt på at både vær og veier er omskiftelig.

Generelt om bilkjøring i Skottland:

  • Kjør på venstre side…
  • Fartsgrensene angis i miles per time.
  • Promillegrensen er 0,5 (senket i 2014 fra 0,8).
  • Det finnes ikke bompenger verken på veier eller broer osv. i Skottland.
  • Sikkerhetsbelte er påbudt for alle i bilen.
  • Barn under 12 år som er lavere enn 135 cm, må bruke beltepute. De er tilgjengelig for leie når man leier bil.
  • Vær oppmerksom på at det er forbudt å snakke i mobiltelefon når man kjører bil i Skottland, med mindre du har håndfri.

Smale, svingete veier og et rikt dyreliv er en utfordring, men også belønningen man får for å velge den unike ruten langs North Coast 500.

Kjøre bil langs North Coast 500

Mange av de drøyt 80 milene består av småveier av varierende standard og ofte bare ett kjørefelt. Møter kan altså bare finne sted ved de oppmerkede møteplassene. Det er vanlig praksis å slippe forbi biler som ligger bak. Ikke gjør regning med å dekke veldig mange kilometer om dagen. Man pleier å si at man ikke bør undervurdere hvor lang tid det tar å kjøre én Highland-kilometer. Langs nordkysten er det tynt med bensinstasjoner og de kan ha korte åpningstider, så pass på å fylle tanken der du har muligheten. Det finnes et rikt dyreliv langs hele ruten. Både villdyr og buskap oppholder seg ofte ved, og til og med på, veien. Veiene er kronglete og det finnes oftest ingen veikanter. Været forandrer seg ofte og raskt, etter prinsippet om fire årstider på en time.

En geitefamilie som ikke har hastverk med å komme seg ut av veibanen.

Planlegging

Som jeg skrev i del 1 av denne serien, kan du ta så lang eller kort tid som du vil på rundturen. Den kan gjøres unna på et par dager, men da er det fokus på bilkjøringen og bilen som gjelder, og du kommer til å gå glipp av stort sett alt som finnes langs ruten. Mange gjør den over to uker for virkelig å komme under huden på ruten og få tid til både fotturer og spesialinteresser, men vanligst er nok som vi gjorde, å bruke 5 dager på turen. Det er også denne tidsrammen som den offisielle nettsiden anbefaler. Når det gjelder tid på året, kan det være verd å ha i tankene at været alltid er mer eller mindre uforutsigbart i disse delene av landet. Da vi kjørte i februar, hadde vi forventet at det skulle være vinterkaldt, men i stedet var det full vår med sol og 12 graders varme nesten hele uken. Om sommeren er området godt besøkt av turister, noe som kan føre til problemer med overnatting om man ikke har bestilt på forhånd, samt at man kanskje ikke ønsker å oppleve trengsel med mange andre når man gir seg ut på reise til villmarken. Begynnelsen og slutten på sommersesongen er derfor et godt tips.

Er du godt forberedt, kommer du til å se sjarmen ved både eventuelt regn og sol og alle værtyper derimellom. Det finnes ikke dårlig vær, og alt det der

Pakking

Kan ikke nok få understreket betydningen av å kle seg i lag på lag, og pakke for alle de fire årstidene. Det behøver ikke være så skremmende som det låter. Du kommer langt med en T-skjorte, en varm genser, regn- og vindtett jakke og gode sko. Legg til solfaktor, solbriller og lue, og du er klar til hvilket som helst vær som høylandene kan tenkes å by på.

En ekstra bensinkanne er heller ikke en dum idé. Du får kanskje ikke bruk for den i det hele tatt, men den gir en annen frihet om man får det for seg å følge veien der nesen peker, eller ikke kave på for å komme frem til bensinstasjon innen stengetid når man mye heller vil stoppe en stund til på fjelltoppen man akkurat har besteget med triumf. Just saying.

Regn heller ikke med å finne en lunsjrestaurant eller et spisested når sulten melder seg, så en termos eller en piknikkurv er en god investering. Hoteller og bed-and-breakfast-steder har stort sett alltid en vannkoker på rommet, så jeg fylte termosen med varmt vann hver morgen og tok med i bilen.

Når man har slik utsikt som dette, klager man ikke på mangel på kafeer. (Kan også nevne at jeg var aldeles for varmt kledd for dette været.)

Andre tips

  • Enkelte steder, slik som Dunbeath Castle Garden og Castle Leod, har bare åpent for publikum noen få dager i året. Men man kan prøve å ringe på forhånd og avtale tid for besøk. Vel verd et forsøk om det er et sted du virkelig ønsker å se, men som ikke har åpent når du er på de kanter.
  • Tursko eller gummistøvler i bilen er en annen god idé når man stopper for en tur til fots eller bare må se hva som er på andre siden av den der haugen.
  • Avhengig av hvor mye tid du har på deg, så finnes det også avstikkere fra den offisielle ruten som er verd en time eller to ekstra. Plockton, landsbyen som kalles høylandenes juvel, Isle of Skye samt Skottlands mest fotograferte slott, Eilean Donona, er mine beste tips.

Denne hjorten stod i behørig avstand fra veien oppe på en klippeavsats, men artsfrendene hans kan stelle det til på veiene om man ikke er oppmerksom.

Du risikerer kanskje å sette deg fast i en trafikkflokk (saueflokk som tilfeldigvis stopper trafikken), komme ut for en eller annen regnbyge eller få kjøre noen mil ekstra til neste serveringssted, men med en slik natur som North Coast 500 har å by på, risikerer du i hvert fall ikke å sovne bak rattet.

Sauene er vant til å ha veibanen for seg selv det meste av dagen. Dette er deres hjem, og vi som er besøkende får kjøre deretter.

 

Share

You may also like...